Jadda...

Jeg tenker tilbake til den første tiden min her i Bergen. Jeg var spent, redd og usikker. I det siste har jeg merket at dette må ha vært det riktige valget. Mange tanker kommer snikende så sent på en lørdagskveld. Jeg er ett steg nermere mine livsmål.

Studiene tar snart knekken på meg. Det er masse jobbing med ting jeg egentlig ikke ser på som kjempeinteressant eller morsomt. Du vet at du er på nippet til galskap når du analyserer hvert eneste ord du skriver. Jeg merker at det er mye vanskeligere å skrive noe av fri vilje nå, enn da jeg begynnte på HiB. Setningene skal ikke være for lange eller kompliserte, og alt skal bygges opp på en lettleselig måte. (Jeg bruker mange avledningsmorfem i ordene mine)

Påsketida nærmer seg, og det gleder meg. Da skal jeg hjem til mor og far, søster og bror. Dette er også det som tynger meg mest. Min bror er forlova, søstera mi har fått ei lita jente, mens jeg sitter i Bergen, singel som aldri før. På en måte synes jeg at det er noe av det beste som har hendt meg. Jeg er ikke avhengig av noen, og trenger bare tenke på meg selv. (Hvilket jeg enda ikke er god på.)

Kroppen min begynner å sige ut, og jeg vet ikke min arme råd for å forhindre dette. Samme hvor mye jeg trener, blir jeg aldri fornøyd. Det er alltid ett eller annet å prike på. Da jeg var yngere så jeg temmelig bra ut, og det har jeg innsett nå. Jeg var ikke fornøyd da heller. Dette blir en ond sirkel.

Økonomien min er ekstremt god fortiden, men det er likevel ting jeg bekymerer meg over. Det helvettes regresskravet står fortsatt. Jeg er skyldig 100 000 kr for den stygge bilen jeg aldri skulle ha satt meg inn i. Jeg må tjene 25.000 for hvert år jeg studerer for å kunne komme på lik linje med de jevngamle. I tillegg til det, må jeg kunne spare opp en fin sum på BSU kontoen min. Målet jeg hadde satt meg da jeg tegnet BSU avtalen, var på 20.000 kr året. Med andre ord må jeg spare 45.000 kr i året. Her er prolemet: Jeg kan MAKS tjene 136 061 kr brutto, inkl. feriepenger før jeg mister stipendet mitt. Nei, det er ingenting. Det er snakk om 2x5 timer i uka og annenhver helg på 8 timer. I tillegg skal jeg jobbe i ferier, så den grensa kommer jeg til å sprenge, med mindre jeg passer på. Sett at jeg tjener 10 000 kr mnd, og i tillegg mottar 7000 kr mnd fra lånekassen = 17 000 kr. Av de pengene bruker jeg 7000 kr på husleie, mat o.l. Da kan jeg sette av 2000 kr i mnd til sparing, og 1000 kr til BSU pr mnd. Avviket blir på -1000 kr i sparing pr. år, og - 6 000 kr i BSU pr år.

Jeg burde trent mer, spist mindre og passet bedre på pengene mine. De helvetes tannlegene tar jo blodpris på å se inn i munnen på folk. Jeg skal til tannlegen om ikke så alt for lenge. Jeg har tannlegeskrekk, men kvier meg mest til å betale sulamitten. Idiotiske tannleger. Jævla sadoer hele gjengen. Leger kan brenne i helvette de også.
Ok, det var kanskje litt voldsomt, men jeg hater sprøyter og er mindre glad i unødvendig/ufrivillig smerte. (Smerte suger. Punktum.)

Møtte forresten en jeg gikk i klasse med, back in the days. For en knøl. Jeg hater Eide. Måtte plassen slettes fra vår ellers vakre klode. De som er ok, har enten flytta dit, eller vært offer for den forferdelige bygdeepedemien. Slik går det, når folk er alt for avgengig av hva som skjer i andres liv enn i sitt eget. For eksempel du, som leser denne bloggen her. (Det sjokkerer meg at noen gidder å lese alt det pisset jeg rabler ned uansett.(No offence, Edel :p)) Du som leser dette kunne gjort x-antall andre ting som kunne gitt deg noe. Ta deg en fjelltur, tren litt, jogg, spis et grønt eple eller gjør den oppgava du egentlig skulle gjøre.

Beklager virkelig dette, men tankene mine er irriterende nok for meg.