Det verker i hele kroppen etter en forferdelig lørdagskveld på byen. Vi skulle feire bursdagen til en kompis av meg. Det hele endte med en slosskamp og en svær blåveis på meg. selvfølgelig klarte jeg å tryne ned trappa og treffe handa til en som stod nederst i trappa. Ikke morsomt. Det ser ut som jeg har fått skikkelig juling. Det føles ikke værre ut heller. I dag har blåfargen gått over til mørk indigo. Det kjennes ikke bra ut.
Jeg har så mange tanker som strømmer inn og ut av hodet mitt. Jeg har møtt en type, ja jeg har bodd sammen med han i 3 månter nå. Selvfølgelig er vi bare venner, men jeg har blitt så knytt til han, at for mitt hode, så er vi sammen. Men det er vi ikke. Jeg ønsker ikke ha et forhold med han, da jeg ikke er sikker på hvordan han er. Jeg har sett alt for mange sider av han, og det er dette som skremmer meg. Han er kjempesnill, kjekk og morsom, men jeg tror ikke dette er noe for meg.
Jeg burde egentlig bare komme meg vekk herfra, men jeg kjenner han såpass godt, at jeg vil ikke reise fra ham. Jeg er redd for at vennskapet vårt ikke kan berges. Han tenker veldig mye p seg selv- det burde kanskje jeg også gjøre. Jeg burde holde meg for meg selv, langt borte fra menn. Jeg har fått en ekstremt kjedelig erfaring med såkalte "menn". I løpet av de siste par måntene har jeg fungert kjempebra som en hobbypsykolog, hushjelp, personlig assistent og mor.
Jeg vet hvor alle tingene ligger, jeg rydder, kommer med forslag til antrekk og lager mat. Handler inn og vasker opp. Dette er jeg dritlei av. Hvorfor gjør jeg dette? Kanskje jeg er ei sjuk kjærring som vil infiltrere livene til stakkarslige menn, eller kanskje jeg gjør det fordi jeg vil bli behaldlet på samme måte tilbake.
Det er flere tanker som plager meg, og det er at jeg føler meg ikke akkurat som ei dame/jente/frøken. Jeg går ikke i klær som er moderne. Jeg liker ikke høye hæler, og jeg har droppa sminken litt etter litt. Ikke er jeg spesielt feminin av meg i oppførselen. Jeg har ingen spesielle jentevenner, og hater å bli kategorisert som ei berte. Ikke misforstå meg, jeg har ikke lyst å være mann, det har jeg ikke samvittighet til..
Jeg klarer bare ikke bruke flere timer på å diskutere menn og sex i jentegjengen, og jeg klarer ikke snakke om såkalte dameting. Jeg synes det er ekkelt og ucomfy.
Når jeg tenkter meg om, så snakker jeg ikke om så masse. I de siste årene har jeg vært litt "ute", og snakker bare om merkelige ting. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke fornøyd med meg selv, (men det er vel ikke så mange andre heller) og jeg har ingen interesser som er verdt å ta vare på.
Jeg tror den beste løsningen her er å starte rutineslavelivet. Stå opp hver jævla dag klokken syv, og legge meg klokka ti. Trene fast tre til fire gangeri uka, og spise regelmessig. Snop og andre ekle ting skal kun nytes på lørdager. Jeg skal ikke drikke. Jeg bestemte meg for at jeg skal bli tilnærmet avholds. (hva enn det skal bety). Jeg orker ikke kaste vekk livet mitt på drikking og røyking lenger. Fra nå av skal jeg søke etter venner med de interessene jeg hadde før. trening, dansing og musikk.
Jeg tror det er viktig for både kropp og sjel at man trener og spiser regelmseeig. Dette vil også føre til bedre velvære og et stort overskudd i hverdagen, og hvem vet? Kanskje jeg klarer å ta av meg 20 kg i samme slengen.Ok, jeg er ikke så svær, men hadde ikke tatt skade av å ta av meg 10 kilo. Så får denne såkalte drømmemannen ta seg en bolle og vaske klærne sine selv. Jeg har et liv å ta vare på. Thank you very much.
Klem fra Marit
